Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Station du Nord∗, Berlin, 14. august 1889
Det har vært ganske interessante dager disse tre, jeg har tilbrakt i Berlin under den østerrikske keisers∗ besøk her. Enda klarere vil det stå for enhver fremmed, som i disse dager har oppholdt seg i Berlin, hvor uendelig høyt befolkningen elsker sitt fyrstehus, og man må også ha bemerket, hvilken tilslutning hos alle lag av folket den politikk har, som trippelalliansen har stilt seg til verdensfredens bevarelse. Ti det syntes endog som den jubel, hvormed mengden hilste den vogn, hvori Bismarck∗ og Kálnoky∗ hadde plass, om mulig var enda større enn den som blev de to keisere til del. Og alle blader og av alle farger strømmer i disse dager over av artikler, som jubler over den østerrikske keisers besøk her som et fornyet pant på verdensfredens bevarelse. Og, last but not least, de keiserlige toaster ved galladineren i går gjentar jo forsikringene.
Og Tyskland, og kanskje især Berlin, har nok grunn til å være tilfredse. Forbausende fremskritt er der jo å spore overalt, som er gjort i disse fredens år, og Berlin har svunget seg opp til å bli et av kultursentrene. Man kan da heller ikke fortenke tyskerne i, at de driver litt avgudsdyrkelse med det dynasti, under hvis ledelse deres fedreland er blitt så mektig som det er, og hvor denne kjærlighet har gjennomtrengt alle lag av folket. En dame fra Dresden, som satt ved siden av meg ved gårsdagens table d''hôte, fortalte meg således, at hun i sitt hjem i Dresden hadde hatt en prøyssisk kokkepike, som, da underretningen om keiser Wilhelm 1s død kom, gråt som et barn i tre dager, så at hun intet kunne utrette, og den sachsiske frue måtte skaffe seg annen hjelp. Om pikens egen kjødelige far var død, kunne sorgen ikke ha vært dypere og oppriktigere enn den over "landsfaderen". – Det er også ganske karakteristisk, at tyskerne aldri, som vi sier kongen, sier ”der Kaiser”, alltid heter det "unser Kaiser", ja sågar "unser Bismarck", "unser Moltke". – Enda et eksempel: Da jeg i går sto blant mengden og så på de høye herskaper, som vendte tilbake fra paraden, og keiserinnens vogn kom forbi, hørte jeg to unge arbeidere uvilkårlig utbryte: "Wie sie doch ist reizend!"∗, hva jo normale øyne aldri kan finne keiserinne Viktoria∗.
-----
Jeg fikk da også med meget møye fatt på en tribunebillett til den store parade på Tempelhof∗ i går. For meg var naturligvis dette militærskuespill aldeles blendende. Og jeg tenkte i mitt stille, at så lenge der holdes sådanne stående hærer, er idealer som den evige fred dessverre kun skjønne utopier. – Og så forsvarsnihilismen der hjemme!
-----
Jeg har da hatt god anledning til å beskue en del av tidens berømte stjerner på den politiske himmel. Jeg har flere ganger sett rikskansleren på nært hold, hvilket jo i den senere tid ikke ofte lykkes en reisende, da han kun sjelden viser seg offentlig.
Man tillegger det betydning, at den østerrikske keiser har hatt med seg til Berlin erkehertug Franz Ferdinand∗, idet denne derved må ansees som den presumptive arving til den østerrikske krone. Det er en meget vakker, ung mann, som så høyst sjarmert ut over det bifall, hvormed han overalt hilstes.
-----
Jeg hørte i dag i hotellets leseværelse en samtale mellom to eldre herrer:
" – Men den østerrikske keiser er dog i ett punkt mektigere enn vår."
"Så?"
"Når den østerrikske keiser først sier, at han ønsker noe, så er riksdagen alltid straks rede; vår må da i alle fall pent be derom. – Ja, jeg refererer bare, hva jeg har hørt en diplomat uttale."